Ravneparadokset

Hempels logikk

I en elegant avhandling viste i 1965 den tyske filosofen Carl G. Hempel at veletablerte forskningsprosesser kan feile. Hans ravneparadoks satte spørsmålstegn til etablerte metoder som induktiv metode, generalisering og falsifiserbarhet.

Den induktive hypotese

Tenk deg at en vitenskapsmann, etter år med lange spaserturer i naturen, observerer at hver eneste ravn han noensinne har sett er svart.

Som en pliktoppfyllende forsker, bruker han et induktiv resonnement og postulerer hypotesen:

"Alle ravner er svarte."

Dette er et helt akseptabelt betinget hypotese. For det første er det testbar, fordi du kan sample ravnepopulasjoner og bekrefte at alle er svarte.

Hypotesen er også falsifiserbar fordi bare én ikke-svart ravn i den samplede populasjonen ville motbevist hypotesen.

Dette er så langt god vitenskap, og følger etablerte standarder for induktiv metode. Forskeren kan selv designe et eksperiment for å teste ravnepopulasjoner, og observere tusenvis av ravner.

Hvis alle er svarte, så støttes hypotesen og ansees som troverdig. Over tid, med gjentatte eksperimenter og observasjoner, vil man oppnå ytterligere bekreftelser og hypotesen blir etterhvert akseptert som en lov.

Problemet med generalisering og falsifiserbarhet

Den første delen av ravneparadokset (The Raven Paradox) setter spørsmålstegn ved med generaliseringsprosessen.

Det er praktisk talt umulig å finne hver eneste ravn i verden, og det kan jo faktisk finnes noen ravner som ikke svarte. Det vites ikke om Hempel visste det den gang, og han prøvde ikke å kommentere på selve vitenskap om ravner, men det er interessant å merke seg at omtrent 1 av 10 000 ravneegg helt eller delvis inneholder albino fugler.

De fleste albinofugler er mer synlige for rovdyr, lider av helseproblemer, og kan være en lokalt fenomen. Oddsen for å faktisk se en albino ravn er svært liten og slike observasjoner er ekstremt sjeldne. En forsker kan finne mange tusen ravner og ikke se en eneste hvit fugl, selv om de finnes.

Dermed er begrepet falsifiserbarhet svekket av ravneparadokset. Selv om den opprinnelige hypotesen er teknisk sett falsifiserbar, så vil den i praksis være svært vanskelig å motbevise, fordi sjansene for å observere en hvit ravn er veldig liten.

Selv om du samplet hele den kjente populasjonen av ravner, kan det finnes en uoppdaget gruppe som har et ikke-sort individ.

Ulemper med den induktiv ressonering

Den neste delen av ravneparadokset setter spørsmålstegn ved prosessene induktiv og deduktiv resonnering som er en viktig del av den vitenskapelige prosessen.

Når en forsker sier at alle ravner er svarte, krever logikkens lover at dette betinget setningen har en kontrapositiv formulering.

I henhold til induktiv resonnering ville det blitt: "Alt som ikke er svart er ikke en ravn." Dette betyr at alle observerte ikke-svart objekt som ikke er en ravn vil styrker hypotesen. Men det finnes jo et utall av ikke-svarte objekter i universet, og vi bør synes synd på den stakkars statistikeren som skulle måtte analysere dette!

For å ta analogien videre: En annen forsker i en annen del av verden kunne, ved et lykketreff, bare ha sett en ravn i sitt liv, som tilfeldigvis var hvit. Ut fra dette kan det utledes en hypotese om at "Alle ravner er hvite". Dermed vil alle ikke-hvite objekt som ikke er en ravn, styrke dette motsatte hypotesen. Det er dette problemet som ravneparadokset prøver å fremheve.

Er dette slutten på vitenskapelig metode?

Hva betyr dette paradokset? Kommer vitenskap til å kollapse?

Svaret er et rungende NEI!

Ravneparadokset er en nyttig filosofisk observasjon og bidrar til å sikre at vi hele tiden undersøker og teste fremgangsmåten for de etablerte vitenskapelige prosessene.

Eksemplene i paradokset er forenklede og usannsynlige, og er laget som en øvelse for å teste grensene innen vitenskapsteori.

I de aller fleste tilfellene har Hempels paradoks ingen betydning og vitenskapelige resonnement og eksperimentelt design vil altså fungere aldeles utmerket.

Paradokset avviker ikke fra vitenskap, men bidrar faktisk til å forbedre den, ved å hindre forskere fra å tro at de har bevist noe hinsides.

Ravneparadokset bør minne forskere på de farene som finnes ved generalisering og at de må sørge for at hypoteser må ha en reel sjanse for å kunne falsifiseres. Hvis en forsker hadde sagt: "Alle ravner i Norge er svarte", er dette mer realistisk siden ornitologer kunne lettere observere hver ravn i Norge.

Paradigmeskifter

Selv langvarige teorier, som ble etablert som lover og urokkelig paradigmer, kan senere bevises å være feil over tid.

Vitenskap er egentlig om å testing sannsynligheter og forutsetning for noe. Hvis noe har en 99% sjanse for å være riktig så det bør dette  aksepteres som den sannsynlige forklaringen.

Sjansene for at noen ser bare ett ravn i livet, noe som skjer for å være hvit, er svært liten.

Dette er imidlertid ikke det samme som umulig og muligheten bør ikke bli ignorert. Dette er grunnen til at vitenskapelige forsøk er strengt validert og vurdert før de kan få bred aksept, nettopp for å minimere effekten av ravneparadokset.

For eksempel ble Newtons lover akseptert som sannhet inntil Einsteins teorier tok over.

Og deler av relativitetsteorien har igjen blitt erstattet av andre teorier.

Dette er slik vitenskapen utvikler seg, ved å utfordre og tilpasse etablerte paradigmer og lover. Opprettelsen av kaosteori er et flott eksempel på forskere som tenkte utenfor boksen og klarte å skrape nok i andre etablerte lover slik at teorien etterhvert ikke lenger kunne ignoreres. Til slutt brast teorien til og med inn i den offentlige bevissthet og fraktale modeller ble fantasifulle t-skjortemotiver!

Hempels ravneparadoks bør minne oss på at ingen teori, uansett hvor etablert, er immun mot utfordringer eller debatt. Etterhvert som nye bevis blir avdekket, må vitenskapen tilpasse og endre seg for å assimilere de nye dataene.